Du er her:

Industristaden Ålvik

Bedrifta Bjølvefossen var Ålvik si mor. Det var dette selskapet som fødde fabrikkbyen, som bygde gatene og alle husa og som skaffa innbyggjarane arbeid, mat og meiningsfull fritid. Inst i Kvam herad ligg Ålvik i ei lun sørvend bukt ved fjorden. Tettstaden strekkjer seg frå Vikedal i vest, via sentrum i Indre Ålvik, forbi Skjæret og Auganæs til bustadfeltet Vetletveit. Ålvik er den einaste industristaden på Vestlandet som har sol heila året.

Utdrag frå boka Fabrikkbyane i Hardanger av Eva Røyrane

Kraftanlegget er forutsetningen for industristedet. Fabrikken måtte legges der krafta er. Kraftstasjonen med dam, rørgate og turbinhall ble bygget i årene 1915-1918. Den er tegnet av arkitekt Thorvald Astrup (1876-1940) i Kristiania. Han er kjent for å ha tegnet mange av førstegenerasjons kraftstasjonene i landet, bl.a. også første byggetrinn for Tyssedal Kraftstasjon. Og han tegnet transformatorstasjoner og fabrikk- og dambygninger som hørte til. Hans uttalelse om industribygg viser hans holdning til bygningene han fikk i oppdrag å utforme: «Når folk får øynene opp for at det er helt unødig at en «fabrikkbygning» og en «heslig bygning» skulle være synonyme begreper, som det faktisk tidligere var tilfelle, vil det heslige anlegg overhode ikke lenger bli tålt.»

 

 

Filmen 'Ålvik i Hardanger' 

 

Gardsbebyggelse

De største gardene i Kvam lå i Ålvik. Noen bygninger står igjen etter den opprinnelige jordbruksbygda, på det flate platået opp fra hovedvegen, «Tråne» på bøene vest for elva og «Sjuragarden» øst for elva. 

 

Byen

Bedriften sto for den totale planlegginga av industristedet. Arkitekt Nicolai Beer var med helt fra starten og har formgitt stedet og bygningene. Stedet er bygget opp etter hagebyidealet.

Ålvik er formet i årene 1910-1936 med «Byen» som det sentrale boområdet. Senere bebyggelser er utvidelser av den opprinnelige planen. Sammenlignet med i dag, er bebyggelsen svært homogen og helhetlig planlagt. Bebyggelsen preget av skikkelighet i både planlegging og utførelse av de enkelte bygninger. Nicolai Beer tegnet boligtypene i planen.

Man ønsket å gjøre stedet og boligene så attraktive at folk ville komme å bo på det avsidesliggende stedet. En stabil arbeidsstokk var viktig, særlig av fagarbeidere. Det var også viktig i urolige år å holde arbeidsstokken nok fornøyd til at arbeidet ble gjort.

 

Boligene

Boligstandarden og -plassering hadde sammenheng med hvilken stilling en hadde i bedriften. Eksempelvis bodde høyere funksjonærer og direktører i individuelt utformede rommelige hus med store hager rundt. Arbeiderne delte hus med mange andre og hadde ikke innvirkning på hverken huset eller det faste interiøret. Men generelt var boligstandarden for den jevne beboer mye bedre i Ålvik enn i samfunnet ellers, leiegårder i byene eller gardsbebyggelsen i bygdene rundt. Arbeiderboliger fra 1917 har verandaer for lufting av sengetøy, de har vannklosett, bad og elektrisitet. 

Arbeiderboliger er nært knyttet til industrialismen og kan defineres som permanente boliger bygget av en arbeidsgiver for industriarbeidere i tilknytning til arbeidsstedet og med husleie som en del av lønnsbetingelsene.

Arbeidsgiveren bestemte hvem som skulle bo i arbeiderboligene. Husenes utforming er gitt. Bedriften detaljstyrte også interiøret i boligene. Husene formes ikke av beboerne, men husene former til en viss grad beboernes levemåte. Boligene gir beboerne begrensninger når det gjelder møblering, soveskikker, omgangsformer osv. Til gjengjeld var boligene billige og moderne sammenlignet med hva som var vanlig ellers i samfunnet. Bedriften ga dessuten «frynsegoder» som byggematerialer, lån, garantier, den stilte opp ved prisinnhenting og ga en håndsrekning ved utførelsen. Oppvarming med elektrisitet var billig og det var billig koks å få på fabrikken. 

Med 80-åras liberalisering og med 90-åras «out-sourcing» har bedriftene solgt ut hus og grunn til arbeiderne. 

 

Tomannsboligene

Prinsippet med vertikaltdelte tomannsboliger og egen hage ble introdusert i arbeiderboliger tidlig på 1800-tallet. Den samme typen dukker opp i hagebyene på begynnelsen av 1900-tallet, hvor man sparte areal ved å slå sammen to og to boliger og fikk i tillegg en større og mer betydningsfull bygningskropp. Den typiske planen var kjøkken og stue nede og soverom oppe.

Et steinkast fra Villabyen finner vi ei rekke med tomannsboliger. I Ålvik er det husene til de fagutdanna, til teknikerne. De har både stor stue, anretning og pikeværelse. 

 

Firemannsboliger

Det var 6 kjernebygninger i Byen, Firemannsboligene fra 1916. De representerer en typisk firemanns arbeiderbolig fra 1920-åra. Den var økonomisk å bygge og egnet seg for utleie.Typen stammer fra tyske og engelske hagebyer. Vi finner den i andre norske hagebyer som Lille Tøyen og Ullevål Hageby i Oslo, i store deler av Trondheim og i andre norske byer både før og like etter 2. Verdenskrig.

I firemanns-husene ble det trangbodd selv om også de var større enn vanlig i arbeiderstrøk i store byer. Man kan regne 2-3 unger i hver familie, dvs. 8 voksne og 8-12 unger i huset. I tillegg kommer de som leide, på loftet eller på soverommet. Da måtte stua også fungere som soverom. Følelsen av å bo tett ble forsterket av den tids mangel på lydisolering i hus. Det var lytt mellom leilighetene. Som regel var noen på veg til eller fra skift på fabrikken. Det var aldri stille i hele huset samtidig. I ettertid er det festlig å fortelle om koner som sloss i vaskekjellerne så hårtustene føk eller sendte iskalde vannstråler på hverandre.

 

For skiftarbeideren kunne det være vanskelig å få sove om dagen. Loftet var det fredeligste stedet i huset; lengst vekke fra ungeskrål og trapperenning. Hvis det ikke allerede var utleid, kunne man innrede seg et provisorisk lite krypinn på loftet, stort nok til ei madrass eller ei seng. 

Firemannsboligen hvor musèet er i idag, var det første permanente bolighuset bedriften bygde. De to murhusene i Ringøysvingen er eldre, men var opprinnelig kontor og administrasjonshus for bedriften. 

Hustypen ble gradvis avløst av det vertikaldelte rekkehuset i gjenreisings-Norge. Haugenjordet øverst i bygda, er fine eksempler på det i Ålvik.

På de gamle verksanleggene var kasernen en kjent boligtype. På industristedene finner vi dem som brakker i to, tre og fire etasjer. Under oppbyggingen av industristedene bodde arbeidsfolket på brakker, også familiene. 12-mannsboligen sto der kirka står i dag. Offisielt var den betegnet familiebrakke med 10 leiligheter.

 

Villabyen

Villabyen er en blindveg i «Byen». Her bodde de som styrte fabrikken. De snakket østlandsk eller fintrøndersk og handlet ikke på Samvirkelaget. Det var direktøren, legen og økonomisjefen. Eneboligene her er romslige og ligger diskret i hver sin store frukthage. Hver bolig er individuelt utformet. 

Tennisbanen var det bare funksjonærene som hadde nøkkel til. Et 3 meter høyt gjerde beskyttet banen. Spillerne stilte i hvite klær. Mellom arbeiderne ble den edle idrett aldri omtalt som annet enn å daska ball.

Arbeideren hadde ikke noe i Villabyen å gjøre. En sein høstkveld kanskje noen arbeiderunger, -på epleslang.

 

Egne-Hjem husene

Egne Hjem bevegelsen kom til Ålvik i 1916. Bygginga på Skjæret fra -35 var den første Egne Hjem-bebyggelsen. 

På Haugenjordet bygget man i 52 vertikaldelte 2-mannsboliger. I åra 56-58 kom den siste Egne Hjem bebyggelsen i Ålvik, på andre sida av elva i Vikedal. Egne hjem husene ble i stor grad oppført som selvbygging. Husene er selveiende, men står på bygsla tomt.

I konsesjonen var det framdeles pålegg om å holde folket med hus, så bedriften måtte lage en ordning når de ikke lenger holdt bolig for de ansatte. Det ble en finansieringsordning inn i lønna. Denne ordningen fungerte opp til 60-åra. Det ble mer og mer vanlig med Husbankfinansiering (fra -49). Da holdt bedriften redskap for husbyggerne og ga tilleggslån og støttelån. Etter 1966 er ikke Ålvik lenger egen bygningskommune. Kvam kommune overtar ansvar for planlegginga av boligområder.

Der lia flater seg litt ut, ovenfor den eldste bebyggelsen, finner vi Folkets Hus, bedehuset og skolen. Skolen var med som del av den opprinnelige planen fra 1914. Kunnskap var viktige verdier for oppbygginga av den nye nasjonen og symbolbruken i arkitekturen skulle vise det. 

 

Folkets Hus

I 1910 ble det opprettet et lånefond for bygging av Folkets Hus. Men det krevdes framdeles stor dugnadsinnsats. På industristedene var det ikke uvanlig at bedriften hjalp til med å reise Folkets Hus, det kunne være med tomt, arkitekthjelp, materialer og med lån. Folkets Hus rommer Fagforeningen, AUF, kontor for kinoen og kino og biblioteket. Det er storsal oppe og sal og kjøkken i kjelleren. I storsalen var dans opptil tre ganger i uka, lørdag kveld, søndag etter kinoen og onsdag etter kinoen. Alle folkefester er her, 17.mai og i mange år enda større, 1.mai. I kjelleren holdes bryllup. Folkets Hus var stedets restaurant og er stedets diskotek. Arbeidernes bibliotek i Ålvik er det biblioteket i Hordaland med størst utlån per innbygger.

På nedsida av vegen i svingen, der garasjeanlegget står, var «Turnlokalet». Det var bygget som de tradisjonelle forsamlingshusa i bindingsverk med inngang og kjøkken i den ene enden og et tilbygg for scene i den andre. Etter at det gamle Folkets Hus brant, sto det nye Folkets Hus var ferdig i 1947. Fagforeninga sto for oppførelsen, men med materialstøtte fra Bjølvefossen. 

 

Sykestova med «Lasarettet» ligger isolert, i god avstand fra den øvrige bebyggelsen. Bjølvefossen var forplikta i konsesjonen til å holde sengeplasser til 2% av befolkningen. Sykestova er nå gjort om til legekontor og fysioterapisenter.

 

Kirka kom ikke før i 1960 og ligger enda en høyde lenger opp i terrenget, utenfor det opprinnelige planområdet.

 

Songartribunen «Storhaug» finner du innerst på platået, i eikelunden ytterst på pynten med utsikt mot sør over fjord og fjell. Ildsjeler bygget denne særmerka musikkpavillonen, støpt i betong.

 

Garasjeanlegget

Da folk fikk bil, ville de gjerne ha dem under tak. Folk var glade for røyken fra fabrikken, «det er den vi lever av». Men den ødela den fine nye lakken på bilen deres. Boligområdene var beregnet for folk, så bilene kunne godt stå et annet sted. Det ble bygget felles garasjeanlegg i utkanten av bebyggelsen, like ved riksvegen.

 

Frå manus utarbeida av arkitekt Gro Lavold i samband med boka "Ferrofolket ved fjorden".

Foto: NVIM, Hardanger Folkemuseum Utne, Ålvik Industrimuseum og A/S Bjølvefossen.

 

  • thumbnail
  • thumbnail
  • thumbnail
  • thumbnail
  • thumbnail
  • thumbnail
  • thumbnail
  • thumbnail
  • thumbnail
  • thumbnail
  • thumbnail
  • thumbnail
  • thumbnail

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Kraftmuseet

Norsk vasskraft- og industristadmuseum


Naustbakken 7, 5770 Tyssedal
Telefon: 53 65 00 50
post@kraftmuseet.no