NVIM

Velg språk

  • no_NO
  • en_GB
  • de_DE

Søk

Du er her:

Den store vannflom i Hardanger i 1743

Årene mellom 1739 og 1744 var merkelige, hva klima angår, over hele Nordeuropa.

Ei beretning frå Hardanger Historielag sitt tidsskrift årgang 1915

Det var kalde somre med regn og tåke og milde vintre avvekslende med streng kulde. Følgen herav var uår i mange land og også i vårt land.

 

Biskop Pontoppidan skriver i sin bok Norges naturlige historie: I hvert århundre pleier det, såvidt man av muntlige etterretninger har kunnet erfare, å inntreffe noen såkalte uår overalt, også i Norge. Særdeles ufruktbare år fulgte etter hverandre i to til fire år etter slike uår. Vintrene var lange og strenge, somrene ikke meget varme. Det var sjelden regn og nesten bestandig en heftig nordøstvind.

 

Det oppstod en sterk oppløsning av isbreene på Grønland og drivisen som gikk utifra den. 

 

Tilstanden i Norge var i disse år ytterst sørgelig. Sommeren 1739 var kald og rå. Innførsel av korn fra fremmede land var forbudt for det søndenfjelske Norge, og forøket naturligvis nøden. Vinteren 1739-1740 var en hard vinter med mye snø og sterk kulde. Våren kom med mildvær og flom, som gjorde stor skade på mange steder. Derpå fulgte en kald og regnfull sommer og en våt høst. Det samme gjentok seg året derpå. Verst var tilstanden i 1742 da der til de nevnte ulykker også kom insekter som fortæret sæden. Hungersnøden framkalte som sedvanlig smitsomme sykdommer som dyssenteri og flekfeber, og der døde langt flere enn der fødtes i landet.

Kort før jul i 1739 brøt et forferdelig regnvær ut i Hardanger. Det regnet uten stans i åtte dager. Det falt nysnø i fjellet, og denne smeltet og økte vannmassene som fløt gjennom elvene. Disse fyltes i en uhyggelig grad, brøt ut jord og sten, demmet opp og brøt ut igjen med forøket voldsomhet og feiet med seg alt som de møtte. Ofte tok elvene et nytt løp og ødela mye dyrket jord. Nye elver oppsto overalt og frembrakte i de bratte fjellsider en uendelighet av jordras, stenskred og vannløp.

På Voss steg Vangsvannet så høyt at det gikk opp til kirken. I det gamle klokkerhuset gikk vannet opp på muren. Presten måtte rømme fra prestegården og opp til Ullestad. Om noen større ulykke er der ikke berettet.

 

Anderledes derimot i Hardanger, som på grunn av naturforholdene var særlig utsatt.

 

Pålitelige opplysninger forteller at skadene var meget store på Opedal i Ullensvang. Det fortelles at mennene var på tinget i Lussand (Lyse Kloster). Da de kom hjem fant de den store gården nesten ødelagt og de hjemmeværende grepet av den største forskrekkelse. De hadde fryktet for at hele gården skulle gå med. Nordøst for gården var det gått tre store vann-, sten- og jordskreder oppe fra fjellet, over bøen og helt ned til sjøen. På den søndre siden av gården mot Opo-elven var der løsnet elleve skred oppe i fjellet, som gikk ned over utmarka og ødela skogen og beitet. Det ene skredet hadde gått over gårdens innmark og ødelagt en stor del åker og eng. Men det verste var at skredene var gått ned i elven og og fylt dens løp sånn at den ble demmet opp og så med uimotståelig makt brøt gjennom demningen og sopte med seg alt den møttte ned gjennom dalen. Gården Århus ble også tilført store skader.

 

Samtidig gjorde elven Kinso stor skade på den gamle prestegård Bråvoll i Kinsarvik. Elven som gikk mellom gården og kirken brøt seg vei under kirkens kor, inn under muren, hvorved kirken stod i den ytterste fare for å bli revet med av elven. Elven ble så senere ledet tilbake i sitt gamle leie med sterke forbygninger. Så mye jord og skog ble revet vekk av elven at det nå var ingenting annet å se enn det nakne fjell. Tapet av furuskogen og birkeskogen var katastrofalt da disse skulle ha blitt brukt til reparasjon av husene, never til taktekking og løv til smalen.

 

Elva Kinso og kyrkja i Kinsarvik 1915 Kyrkja i Kinsarvik med elva Kinso. Foto: Kraftmuseet arkiv (i-05435)

 

Begivenheten i Kinsarvik skapte stor skrekk og forferdelse i omegnen. Det ble sagt at likkistene kom flytende utover fjorden. Kort tid i forveien hadde en mann på Ringøy dødd. En morgen fant man kisten igjen i fjæren. Den avdøde ville tilbake til hjemmet - det kunne det ikke være tvil om.

 

I august 1741 løsnet et fjellskred på Øvre Sekse og var gått ned gjennom gårdens stølshavn og utmark og hadde gjort stor skade på skog og havnegang, da det hadde gått nedover gårdens bø og eng like til sjøs og ødelagt slåttemark og åker. Det samme gjaldt for flere steder innover langs Sørfjorden.

 

På Digranes hadde et stort skred gjort så stor skade på gården at den ikke stod til å utbedre i de første hundre år.

 

Årene omkring 1740 har således vært meget ugungstige hva værlaget angår. Sånne regnår og kuldeperioder synes å inntreffe med en viss regelmessighet og etter visse års forløp. Således var også årene omkring 1840 og utover strenge år i Norge, med kalde, regnfulle somre. Likeså har vi beretninger om årene omkring 1640, som var meget strenge og ugunstige. Årene omkring 1340 er især bekjente i Norges historie, der jeg kun behøver å nevne katastrofen i Gauldalen i 1345 - den største naturkatastrofe i Norge i historisk tid - og pesten/svartedauden i 1349.

 

Uårene, som avhenger særlig av de korte, kalde og regnfulle somrene, følger stadig med omkring 100 års mellomrom foruten enkelte mindre innimellom. At dette ikke er noen tilfeldighet, men er begrunnet i visse naturlover, synes temmelig sikkert. Vanskeligere er det å påvise disse naturlover. Det har vært gjort mange forsøk, men ennå har det ikke lykkes å bringe full klarhet og vishet i det vanskelige spørsmål. At det er solen som er årsaken, derom er visstnok alle enige. Men hva som bevirker at solvarmen ikke alltid er like sterk eller virker like kraftig på vår jord er det delte meninger om. Dette spørsmål må jeg overlate til naturvitenskapen å løse. Historien kan kun fastslå de historiske kjensgjerninger at klimaet svinger og det i regelmessige perioder på omkring hundre år.

O. Olafsen

 

 

Les også om elva Driva i Trøndelag: Elva som fiende

 

 

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Kraftmuseet

Norsk vasskraft- og industristadmuseum


Naustbakken 7, 5770 Tyssedal
Telefon: 53 65 00 50
post@kraftmuseet.no