NVIM

Velg språk

  • no_NO
  • en_GB
  • de_DE

Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum

Søk

Du er her:
  • Då Fossegrimen kom heim igjen...

Då Fossegrimen kom heim igjen...

Museet hadde eit formidabelt år i 2016 - med over 20 000 besøkande, mange gode arrangement og Fossegrimen som kom tilbake!

Vi takkar alle som har besøkt oss, levert materiale til arkiva, brukt kompetansen vår og spelt på lag med oss på andre måtar. Vi har mykje spennande på gang for 2017, og håpar vi kan tilby gamle og nye kjente eit innhaldsrikt program utover året. Og husk: Alle som er medlemer av Museumslaget har årskort og kan besøka museet og ein del arrangement gratis!

Som nemnt kom Fossegrimen tilbake til museet etter å vore borte i mange år  - så vi sluttar av 2016 med historia om Fossegrimen. Kanskje du ser han neste gong du er i Tyssedal...?

 

Knut Markhus som Fossegrimen Fossegrimen blei hengande i eit tre ei stund... ..... Foto: Harald Hognerud NVIM

 

 

Den siste natta i året - nyttårsnatta - var i følge folketrua det eineste tidspunktet i året ein kunne få læra seg å spela fele av Fossegrimen, og byta til seg fela hans. I innbyte ville han ha eit offerdyr – eit lam, eit spekelår eller ein bog – som skulle setjast ved mølla ved fossen. Akkurat ved midnatt kom Fossegrimen og bytte. Fela fekk akkurat den same kvaliteten som kjøtet som blei gitt vekk. Om kjøtet var dårleg, ville fela også spela dårleg. Jo feitere maten var, jo betre felespelar blei ein.

Det finst mange historier om at Fossegrimen kunne bli misnøgd og hevna seg. I nokre tilfelle lærte han berre bort spelinga, men ikkje kunsten å stemma fela, noko som skapte store problem.

 

Bergslien sitt maleri Fossegrimen

Fossegrimen grin saman med Fossekallen.... Etter eit maleri av Nils Bergslien.

 

Fossegrimens fele

Vil dere vite hvorfor jeg ikke kan spille fele?

Da jeg var liten elsket jeg å lytte til min farfar da han spilte fele. Han kunne spille så folk spratt opp av stolene sine og danset. Slik ville jeg spille også.

En dag fikk jeg den gamle fela til min farfar. Gjett om jeg ble glad. Nå skulle det spilles! Jeg forsøkte men det kom ikke annet enn ulyder. Farfar forklarte at jeg måtte øve i mange år for å bli skikkelig god hvis jeg ikke traff Fossegrimen på min vei. Jeg orket ikke tanken på at fela skulle lage så mye ulyd før jeg ble god og ville derfor høre mer om denne Fossegrimen.

Fossegrimen er en vannvette som bor innerst i dalen. Han kan spille fele vakrere enn noe menneske. Hvis du tar med et fenalår til han vil han kanskje, kanskje lære bort litt av det han kan. Men bare hvis han er i godt humør denne dagen.

En tidlig lørdagsmorgen sprang jeg innover i dalen - med et fenalår i ene hånden og fela i den andre. Jeg fulgte bekken innover og kom endelig fram til fossen.

Et brøl skar gjennom luften. Det var Fossegrimen. Han kom styrtende ut av fossen, rev seg i håret, hyttet med neven og trampet så vannet fosset rundt beina hans. Han var visst ikke i godt humør i dag! En vette med så dårlig humør burde man holde seg langt unna. Det skjønte jeg nå. Jeg rygget sakte, klar til å springe hjem, men det var for sent. Jeg var oppdaget..

- Du der, sa Fossegrimen med buldrestemmen. Han pekte på meg med en lang finger. Han var ikke noe vakkert syn. Jeg stod som frosset fast i bakken.

- Er det du som har knust fela mi?
- N-n-n-Nei!! 
- Da er det Nøkken som har vært her. 

Han klasket seg til pannen og fyrte seg opp:

 

ÅÅÅ. Den skitne, ekle fysaken av en bror, den råtne sylteagurken, den ufyselige møkkabøtta. Han hater musikk og nå har han knust min kjære, kjære fele mens jeg sov.

Fossegrimen hulket og kastet seg til bakken. En fossegrim uten fele er  et stusselig syn. Nå var han bare en vanlig vette med en sorg så stor som et hus på sine skuldre.

Jeg ble et øyeblikk redd sorgen skulle bli til sinne. Da fikk jeg en ide:

- Du kan få min.

Jeg rakte han den gamle fela til farfar. Fossegrimen kikket opp og sluttet å hulke. Han tok nølende imot.

- Spill! sa jeg

Fossegrimen satte fela til halsen, løftet buen og... tror dere fela låt?

Det gjorde den. Fossegrimen spilte så selv fossen ble stille. Masurkaer, hallinger og vakre stev trillet ut av den. Vakre melodier fylte luften, smøg seg inn ørene og la seg tilrette rundt hjertet mitt.

Da kvelden kom og jeg vinket farvel var mitt hjerte fylt med musikk. 

Slik har det seg at jeg har musikk i hjertet, men ingen fele å spille den på.

 

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum
Naustbakken 7, 5770 Tyssedal
Telefon: 53 65 00 50
post@nvim.no